Laster. Vennligst vent...
search

sLOVEnia

«Det blir varmt, det blir vakende ørret og det blir pils.» Det siste punktumet settes med hardt tastetrykk, og jeg revurderer om det burde være et utropstegn i stedet. Mailen sendes avgårde til to fiskeglade venner, og i emnelinjen står det «Slovenia 2016?». Få strakser seinere kommer svarene tilbake: «Jag är med!».

 

Noen kalde måneder seinere viser kalenderen slutten av april, og vi sitter godt plassert ved elven Idrijca i Soca Valley, Slovenia. Fire voksne og en liten kar på rett over året. 24 varmegrader gjør oss varme i vaderne, og lyse i sinnet. Desto mer fornøyd er vi med det faktum at noen få meter nedstrøms står det en ørret. Espen Lybeck klapper seg forsiktig i hendene, og rister frem en boks med døgnfluer fra den innholdsrike vesten. Han knyter nennsomt på en liten baetis, og lusker seg ut. Vannet er herlig krystallklart, og det er lett å spotte fisk. Etter utallige flyt og mange fluebytter, uten så mye som en reaksjon fra ørreten, ser det ut til at vi har noen morsomme utfordringer foran oss.

Guiding på gang
Mulig vi er vrange, men vi ønsker oss først og fremst vakende fisk. Ettersom den første dagen går, må vi innrømme for oss selv at de helt store klekkingene ikke er i gang. Er vi litt for tidlig ute, eller er vi bare kontant på feil steder? Under kveldens middag bestemmer vi oss for at vi har behov for en guide for å få maksimalt ut av dagene. Neste ettermiddag får vi med oss guiden Blaz Mocnik, og han tauer oss med høyt opp i fjellene til elven Baca. Vi krysser en grønn eng, fluene summer og forventningene er til å ta og føle på i det vi kommer ned til den første poolen. Vi sniker oss frem mot bredden, og kan med en gang se vakende ørret. Den vaker stabilt; gulper i seg døgnfluer som
siger nedover den sakteflytende elva. – Jajaja, smiler Lybeck, og klør seg i skjegget. Nå snakker vi, mumler han, og lusker seg oppstrøms for å se etter flere vakende ørret. Svensken i flokken, Peter Huber, har i hovedsak fisket sjøørret tidligere, og har sett for seg Sloveniaturen som opptrening av tørrflueferdighetene sine. – Can I?, smiler han mot guiden. Blaz nikker, og peker nedstrøms. De går ut i elven tyve meter nedstrøms for den vakende ørreten, og vi kan se at flere ørret vaker oppover elvestrekket. Peter begynner å kaste på den nærmeste, og kaster seg oppover. Etter litt frem og tilbake, og ingen fisk på kroken, kommer han litt halvgretten inn til land. – Det er ikke så lett det her, sier han skulende ned i flueboksen sin. Lybeck kommer plystrende tilbake. Han har fått lurt noen ørret, men ingen av størrelse. Dagen er bedre enn i går, men foreløpig har vi ikke fått landet noen større ørret. Vi bestemmer oss for å bruke neste da i Idricja i stedet for de tilstøtende småelvene. Det er riktignok en litt større elv, men med mange flotte områder.

Idricja leverer
Blaz tar oss med langs Idrijca neste dag. Det viser seg å ikke være mange kilometerne unna huset vi bor i, og vi flirer litt alle sammen. Her har vi brukt to hele dager på å reise Soca Valley rundt, også viser det seg å være det beste fisket kun få kilometer oppstrøms huset. Smått typisk. Det tar ikke mange minuttene før Espen har fått på en regnbueørret på rett over kiloen. – En liten baetis, smiler han i det han slipper den pent tilbake. Nå har flokken fått blod på tann, og jeg plasserer minstemann i bæremeisen for å forsøke noen kast på en ørret som står litt oppstrøms for den Espen nylig landet. Det tar ikke lang tid før sjefen i meisen sovner, og det tar heller ikke lang tid før ørreten smeller på tørrflua mi. Det er sannsynligvis mer flaks enn dyktighet som fører til at tilslaget sitter som det skal, men i håven havner en fin regnbueørret som veies til rett over kiloen. Min første på tørt denne sesongen, og følelsen er gjennomstrømmende god. Jeg tror de fleste fluefiskere kan relatere til den «rusen» det er å lande sesongens første på tørt.

Tidlig ute
Vi bruker dagen langs elven Idrijca, med et par flytt med bil med jevne mellomrom. Peter har foreløpig ikke landet noen ørret på tørt – som var hans store mål med turen, og han begynner såvidt å bli frustrert. Både på nymfe og streamer får vi fisk, men det helt store tørrfluefisket uteblir. – Dere er litt for tidlig ute, forklarer guiden, og forteller oss at dersom vi hadde kommet fjorten dager seinere hadde saken vært en litt annen. Fra begynnelsen av mai – måned og utover starter det virkelige bra tørrfluefisket, forteller han – og mener vi har hatt flaks som i det hele tatt har fått ørret på tørt. Utfordringen med fisket seinere kan være at regn og smeltevann gjør elvene brune og ufiskbare et par dager, men Blaz mener det er verdt risikoen for å sikre seg et eventyrlig tørrfluefiske.
​Med lutende skuldre går Peter ut i elva på det som skal bli kveldens siste stopp. Mørket har såvidt begynt å falle på, og etter tolv drøye timer i elva er motivasjonen litt fallende. Blaz peker plutselig på en vakende ørret av fin størrelse. – Now, Peter! På andre flytet slurper ørreten i seg flua, tilslaget sitter perfekt og kort tid seinere har Peter landet en feit regnbueørret. En gledesbrøl i kveldsskumringen vitner om en glad svenske – og en glad guide.

– Let’s celebrate!
Vi skal tilbake til Slovenia. Ingen tvil om det. En tidligere start, og en seinere slutt på tørrfluefisket enn vi kan få her hjemme i Norge lokker. Et rent, flott land med gjestmilde folk innbyr til herlige opplevelser for både store og små. Neste gang kan vi kanskje prøve oss på den berømte marmorata – ørreten?

Categories

Tags

View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
Story Details Details Like

Share it on your social network:

Or you can just copy and share this url
Related Posts