Laster. Vennligst vent...
search

Levi Henriksen :: Texas

Han stopper halvveis opp ved det røde skiltet. ‘Breakfast’ reflekteres i Ray Ban – brillene, – Levi snur seg med et halvt spørrende, halvt bestemt blikk før han griper tak i dørklinka. Vi skal tilbake til det opprinnelige, det ekte. Vi skal spise frokost på en diner i San Antonio. Han sklir ned i en booth, griper menyen og lar blikket løpe raskt over plastarket.
– Jeg skjønner ikke hvorfor jeg leser menyen her en gang, sier han, jeg vet nøyaktig hva jeg skal ha. Han smiler litt, kikker ut av vinduet og trommer fingrene mot notatboka. Han ser fornøyd ut; Levi Henriksen har reist bort for å komme hjem. Han er hjemme i Texas.  – Jeg merker det når jeg er her nå at jeg slapper av, – jeg blir et helt annet menneske. Det er den følelsen av å reise bort for å komme hjem. I hodet mitt nå er jeg hjemme hos Johnny Cash, jeg er hjemme hos Davy Crockett og hjemme hos Bob Dylan. Det å reise til Amerika gir meg en følelse av å være fullendt. Hver gang jeg er her føler jeg meg hjemme, men samtidig så er det slik at hver gang jeg er her i Amerika, er jeg gjest. Det betyr at jeg trenger ikke hisse meg opp over ting som er dårlig med Amerika, på samme måte som jeg gjør i Norge som er landet mitt. Nå kan jeg tillate meg å være forelsket i Amerika. Hadde jeg bodd her året rundt ville det blitt som et ekteskap: ingen er forelska hele tiden i et ekteskap.

Texas er Levis elskerinne. 

Hvem er så denne Amerikaelskende kaffedrikkeren med røde boots? Levi Henriksen er en landets tre raskeste forfattere når det gjelder å skrive etter touchmetoden. Han er en rocka pinsevenn. Han er forfatteren som ble refusert 87 ganger før han fikk gjennomslag hos et forlag, og som nå har gitt ut ikke mindre enn 17 bøker. Han er forfatteren som er musiker på fritida, og av og til er han musiker som er forfatter på fritida. Han skriver om mennesker som på en eller annen måte faller utenfor, eller som han sier ‘Vi som faller utenfor’.
– Noen har en dårlig dag som varer livet ut. Alle mennesker kan falle utenfor, man skal ikke dømme noen av den grunn, sier han og stryker hånda gjennom håret. Levi bestemte tidlig at han skulle bli forfatter, – i hvertfall var det det han skyldte på da broren ønsket at han skulle være på potetplukkinga. – Jeg trenger ikke pelle poteter, – jeg skal bli forfatter. Han smiler litt over minnet, før han forteller videre; – Jeg husker godt den første gangen jeg virkelig fikk belønning for å skrive. Det var under russetiden, og jeg møtte ei rødrussejente på fest som la an på meg. Da vi skulle skilles den kvelden så fortalte hun at hun hadde kjæreste. Jeg tenkte at nå som jeg var så nær, så får jeg kjøre på allikevel, og det endte med at jeg skrev et dikt til henne som het ‘Nattens hemmelige hus’. Det diktet gjorde så inntrykk på henne at vi faktisk ble kjærester. Det som var litt pussig var at ekskjæresten hennes ble også poet for å forsøke å ta opp kampen med meg, men han var mer tradisjonell og skrev i en litt mer bunden form. Diktet hans sluttet sånn: ‘Jeg skulle ønske det kunne bli meg og deg for evig, men så ble det deg og Levi.’

Dagen er enda ung i Amerika da vi er ferdige med frokosten. San Antonio er byen Levi trives best i, og denne byen besøker han flere ganger i bøkene sine. Sist gang i dokumentarboka ‘Mannen fra Montana’. I den boka tok han med familien på en reise til Amerika, med start i San Antonio og målgang i Montana. Inspirasjonen til den boka er en hendelse som skjedde i hjembygda Granli i 1972 da Levi var åtte år gammel.
– Da flyttet den norsk – amerikanske hippien Tor Vigeland til Granli. Broren min er 13 år eldre enn meg, og var nesten jevngammel med hippien. Det var veldig spennende for han å se en vaskeekte hippie som kom for å bosette seg på Granli. Broren min var hjemme hos Tor, og det som gjorde størst inntrykk på meg var da broren min spilte inn en tape der Vigeland sang Bob Dylan, Country Joe and The Fish og noen egne låter. Denne tapen har vært i familiens eie i alle år, og etterhvert vokste det frem en idé om at det er en perfekt detektivhistorie å skulle reise ut og forsøke å finne hippien Tor Vigeland som jeg visste bodde i Montana. Levi forteller om hippien Tor, hjembygda Granli og den store Amerikareisen med familien samtidig som vi beveger oss mot det største i San Antonio, – nemlig The Alamo. – Vi starter som sagt denne roadtripen, detektivhistorien her i San Antonio, og det var på grunn av The Alamo. Jeg ønsket å oppleve Amerika sammen med familien, og først og fremst med barna mine for å se om gleden som Amerika alltid har gitt meg ville smitte over på de.

The Alamo er et sted som må sees i dagslys og med andakt. Med historien friskt i minne skritter vi opp foran den tidligere misjonsstasjonen og festningen midt i hjertet av downtown San Antonio. Levi stopper opp flere meter foran bygget, og blir stående helt stille. – Jeg blir like beveget hver gang jeg kommer hit, sier han. – Jeg drømte om San Antonio helt siden jeg leste om Davy Crockett og slaget om the Alamo da jeg var liten. Min fascinasjon for Amerika startet med at jeg var veldig opptatt av indianere da jeg var ung, og det utviklet seg til å bli en fascinasjon for det meste som hadde med Amerika å gjøre; forfattere, musikk og filmer. Bøkene og filmene om Davy Crockett og The Alamo har jeg lest og sett mange ganger.
Vi passerer dørene inn til den gamle festningen. Den varme sola forsvinner, en kjøligere luft virvles rundt av vifter, og man kan høre dempet samtale mellom flere av de besøkende. Levi har rett; man besøker Alamo med en viss ettertanke. Levi stryker fingeren over det inngraverte navnet til den eneste skandinavieren som falt under det historiske slaget mellom texanske styrker og Mexicanerne i 1836; dansken Charles Zanco. – Ikke et veldig typisk dansk navn, sier Levi dempet med et smil rundt munnen før han fortsetter, – jeg pleier å si at en landsmann falt under slaget ved The Alamo. Vi har jo vært i union med Danmark. Levi passerer glassmontere med rekvisitter etter slaget, og plutselig stopper han opp. – Dette er geværet til Davy Crockett; Betsy. Jeg husker jeg ble litt skuffa over hvor liten den var, – jeg hadde forventet et monster av et gevær, sier han og går rolig ut i sola.

Let’s go to Luckenback
I bilen på vei til Fredericksburg lurker Levi frem en CD fra den innholdsrike bagen. –  Vi må lade opp til i kveld, sier han, og slenger plata med ‘Asleep av the wheel’ frem mot  sjåføren. Spilleren sluker velvillig, og ut av høyttalerne kommer westernswing – musikk av Ray Benson og hans sjumanns – band. – Musikk er en av de tre kunstformene som dominerer livet mitt; musikk, film og litteratur.  Av de tre var musikk min første kjærlighet. Jeg vokste opp i en veldig musikalsk familie, som pinsevenn er sang og musikk veldig vesentlig på møtene, forteller Levi og kikker ut på det flate landskapet som fyker forbi vinduene. Musikken fyller bilen en god stund, Levi tramper takten med de røde converse – skoene. – Jeg bruker musikk til alt. Jeg pleier å reise til steder jeg har hørt om i sanger. San Antonio fenger meg i stor grad på grunn av The Alamo, men kanskje også fordi Guy Clark synger så vakkert om margaritasene der. Jeg hadde rett og slett ikke klart å leve uten musikk.
Det var en sang som første gang førte Levi til det lille stedet Luckenbach også, – snaue 20 kilometer fra byen Fredericksburg. Luckenbach har tre innbyggere, og en stor scene med dansegulv, minibank, postkontor og pub. På den måten betjener de et par hundre besøkende når musikalske genier av ulik rang inntar scenen.

Let’s go to Luckenbach Texas with Waylon and Willie and the boys
This successful life we’re livin’ got us fueding
like the Hatfield and McCoys
Between Hank Williams pain songs, Newberry’s train songs
and blue eyes cryin’ in the rain out in Luckenbach Texas
ain’t nobody feelin’ no pain

– Luckenbach blir besunget som et slags sted hvor man kan dra tilbake til ‘the basics of  life’. Jeg elsker dette stedet, forteller Levi da vi parkerer bilen på en støvete, åpen plass et sted som føles midt i ingenmannsland. Vi ser lys, hører lyden av flere hundre muntre mennesker og de karakteristiske tonene til countrymusikken som fosser ut av låven. I det vi passerer stirrer en Texas Longhorn på oss med et så livløst blikk som bare levende drøvtyggende okse kan ha. Den følger oss med blikket til vi har passert motorsykkelparkeringa, de tre postkassene til innbyggerne og rundt hjørnet på låven hvor musikerne holder til.  – Jeg må kjøpe meg en ny cowboyhatt før konserten, slår Levi fast og skritter mot hattebutikken. Han er kledd i svart og rød cowboyskjorte, knallrøde alligatorboots og Levi’s – bukse med cowboybelte. Levi sklir inn i mengden som en av mange med boots og skjorte, og kommer tilbake som en av enda flere med hatt, boots og skjorte. – Perfekt, fastslår han i det trommeslageren til ‘Asleep at the Wheel’ testslår stortromme og cymbaler. Det er disse stundene han bruker når han sitter hjemme på Kongsvinger, og skal skrive bøker og sanger. Han iakttar menneskene som går forbi, musikken, dansen som foregår på låvegulvet foran scena. – For meg så handler slike reiser som dette om å ha et lite friminutt. Jeg tror at når man reiser bort for å så se tilbake på ting, så ser man de tingene klarere. Som forfatter er det spesielt viktig,- det er noe med de små detaljene man må se for å kunne beskrive det nøyaktig. Man kan ikke Google seg til alt, fastslår Levi.

For det er å skrive bøker han lever av. Han skriver romaner, diktsamlinger og dokumentarbøker, – bøker som krever litt å skrive.  –Inspirasjon og … Levi smaker på ordet, lar det rulle over tunga, tar en kort pause. Så slipper han pusten ut:  – Jeg mener at hardt arbeid er like viktig som inspirasjon for å kunne produsere en god bok. Det er nettopp hardt arbeid som skiller forfatteren fra hobbyskribenten. Mange mennesker klarer å skrive to forholdsvis greie kapitler på en bok, men det krever hardt arbeid å fullføre. Hardt arbeid. Levi vet hva han snakker om. Han ble refusert 87 ganger før han fikk gjennomslag hos et forlag med boken ‘Feber’. – Det tok sin tid før jeg fikk gjennomslag. I den tiden brukte jeg bøker for å holde motivasjonen min oppe. Det ble slik at jeg tenkte ‘kan de – så kan jeg’, smiler Levi litt før hans fortsetter; – Jeg har ikke nødvendigvis hatt verdens beste selvtillit når det gjelder meg selv personlig, men kunsten min har jeg alltid hatt tro på. Både musikken og bøkene.

James McMurtry: Avslutningen 
– Jeg lurer på hvor jeg hadde vært som forfatter hvis det ikke hadde vært for James McMurtry. Det hadde ikke vært noen lastebilsjåfør ved navn ‘James’ i ‘Babylon Badlands’ i hvertfall, sier Levi og skritter opp trappetrinnene til andre etasje av Continental Club i Austin. Levi har basert mange av bøkene, diktene og sangene sine på ting han har hentet fra James McMurtrys tekster. Continental i Austin er legendarisk, og det er lett å forstå hvorfor. ‘Max antall besøkende: 49’ står det i inngangen, – mannen etter oss er den siste som slipper inn. – James skal spille akustisk gitar alene i dag, – det må bli bra. Levi nærmest mumler til seg selv. Han heter en pils i baren, slår opp plaststolen og setter seg diskret bak en sofa tre meter fra mikrofonen som står på gulvet.  – Dette er nesten som at Cash spiller naken hjemme hos meg, – 49 tilhørere, vi er så nærme, sier han entusiatisk og tar en slurk øl. Han oppfører seg nærmest med andakt. McMurtry kommer gående mot scena med gitarene sine, – han har på olabukse og en rødlig skjorte, hatt og et stort nøkkelknippe hengende i beltet. Publikum stopper litt i praten, ser på musikeren som uforstyrret tar ut gitaren og sjekker mikrofonhøyden før han går tilbake til baren. Levi sitter med blikket stivt rett frem i det hans store helt passerer centimeter i fra han. –  Vi var på en McMurtry – konsert hele familien under Amerikareisen vår. Jeg har aldri fått tatt et bilde av meg og James, men på den konserten skulle sønnen min, Hermann, ta et bilde av oss. James stod på scenen, og jeg snudde meg mot kameraet og Hermann knipset. Da vi kom til en by noen uker seinere for å fremkalle bildene, viste det seg at Hermann hadde holdt fingeren over linsa akkurat der James stod. Så det ble bare et bilde av meg…
McMurtry tar igjen plass ved mikrofonen, publikum slutter umiddelbart å prate i det han ønsker velkommen til dagens akustiske solokonsert. Et par sekunder inn i første sang tar Levi opp telefonen og skriver ivrig noen notater. Han er inspirert. Foten tramper takten, mens fingrene fyker over tastaturet som på et piano. Etter den første sangen er over hvisker han entusiastisk,
– Det er en av favorittene mine. I det McMurtry drar på med sang nummer to, fortsetter han skrivingen. Sangen heter ‘Peter Pan’ og er en direkte inspirasjon til boken ‘Snø vil falle over snø som har falt’. Levi er nesten euforisk. Tiden går, publikum sitter tidvis med lukkede øyne og nyter musikken. McMurtry leverer, og i det han drar ut pluggen på gitaren er ikke Levi i tvil.
– Det er den beste konserten jeg har vært på.Lokalet tømmes sakte for folk, – Levi sitter pal på stolen. McMurtry rigger ned gitaren, han bytter ei lyspære på scenen og mottar en rull med dollarsedler fra bardamen som han putter i lommen. Levi sitter fremdeles på stolen. Nå har han sjansen til å få bildet med McMurtry han aldri har fått. Levi sitter fremdeles stille på stolen i det McMurtry takker bardamen for kvelden og stryker fordi Levi og ned trappen.Levi reiser seg, setter capsen på plass med et bredt smil og sier:
– Jeg tror ikke alle målene i livet skal nås, – de fleste, men ikke alle.

Categories

Tags

View Bigger
Levi Henriksen drinking coffee in a Houston, Texas.
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
View Bigger
Story Details Details Like

Share it on your social network:

Or you can just copy and share this url
Related Posts