Ild, is & fluefiske – Scanout.com

«The big trouts are waiting.» Den siste setningen i mailen fra vår islandske venn, Helgi Gudbrandsson, dukker opp for mitt indre vi det vi zipper igjen bagen hjemme i Valdres. Den sagnomsuste øya Island er neste destinasjon etter en lang vinters dvale.

Datoen viser begynnelsen av mai. Vi er et herlig ensemble på tur. Helgi jobber fulltid som fiskeguide på Island, sammen kollega Kristján Ævar Gunnarsson. De har fått med seg en tredje kompis, Thordur Gissurarson, og topper det hele med hunden Timmie. Yngve og jeg er fotografer på tur. Vi er begge fluefiskere i bunn, men vi er sannsynligvis enhver ihuga fluefiskers drømmepartner på tur. Vi vil helst ta bilder når det virkelig står på fremfor å fiske. Kameraet rigges alltid før stanga, og vi har mer enn én gang blitt beskyldt for være rare. Nok om det. Island har lenge vært en drøm. Det må være en grunn til at de fleste – både fiskere og fotografer – som kommer tilbake fra den store øya i Nordatlanteren, nesten alltid har stjerner i øynene.

Vi starter turen med å reise innom en lokal fluefiskebutikk for å bunkre opp med nødvendige fluer og fortomsmateriale. På Island er det gode muligheter for stor brunørret, – både på tørrflue, nymfer og streamere. Av nymfer blir vi anbefalt ulike variasjoner av fasanhalenymfe og hareørenymfe med gullhode. Dette er enkle og gode imitasjoner, som Helgi forteller han ofte sverger til sammen med nappindikator. Av streamere går vi for typen Black Ghost, den islandske Flaedarmus, og Dog Nobbler i ulike fargevarianter. På tørrfluefronten blir det blant annet Black Gnat i ulike størrelser, Klinkhammer og Adams.

Thingvallavatn
Fra Reykjavik kjører vi til stedet vi skal bruke som base de nærmeste dagene: Minniborgir i Selfoss. Dagen avsluttes med kvelds,- og nattfiske i den kjente innsjøen Thingvallavatn. Dette er den største naturlige innsjøen på Island, og den er en del av nasjonalparken Thingvellir. Vi kjører innover i Nasjonalparken med en stadig lavere sol inn frontruta. Det varierte landskapet er ikke som noe annet vi har sett tidligere. Som Yngve ved flere anledninger har sagt: «Det er bare Island som likner på Island». Det varierer mellom store gressletter fylt med beitende sau, til lavalandskap på kun få kilometer. Helgi forteller at rundt tjue prosent av Island benyttes som beite, og at den vulkanske øya huser flere sauer enn islendinger. Etterhvert åpenbarer innsjøen Thingvallavatn seg foran oss, vi kjører et godt stykke innover og kommer til et område som er omgitt av bratte vegger av stein og vulkansk lava. Helgi er en stødig kar, men når det kommer til kveldsfiske i Thingvallavatn er tilogmed han litt ekstra oppstemt. Vi forstår at her kan vi vente oss store ting – stor ørret. Han forteller historier om ti kilos ørret tatt på lette fluestenger – på tørt. Vi blir salige – og skjelvene – og rigger opp alle sammen. Med både fotostativ og fluestenger på slep, går vi ned til en stor strand. Det som normalt ville vært en fin sandstrand, er her en lavasandstrand som til forskjell er helt sort. I den ene vika av stranda kommer det ut en varm kilde som holder over 35 grader. Når dette varme vannet møter det kalde vannet i Thingvallavatn, er det ofte at det oppstår klekkinger. Helgi håper dette er tilfelle, og vil prøve en lett fluestang med tørrflue. Han forteller at mulighetene er gode for at relativt stor brunørret kan vake,- og vi sniker oss på plass. Det ser ut til å være lite klekkinger den kvelden, og vi går over til både nymfe og streamere – før vi tilslutt kaster inn håndkleet for natta. De skyhøye forventningene til at man nærmest bare kan hente seg stor ørret på Island, har blitt justert – fornuftig nok. I bilen på vei ned til camp, snakker vi om mulighetene vi har påfølgende dag, og bestemmer oss for ei lita elv ved navn Galtalækur.

Tre strøkne kilo
Galtalækur er en stutt elvestrekning på tre kilometer. Den er ganske rasktflytende, med små lommer hvor fisken stiller seg opp – ispedd noen små fossefall.
– Denne elva passer ypperlig til oppstrøms nymfefiske og tørrfluefiske, forteller Helgi i det vi parkerer bilene med god utsikt over mesteparten av elva. Han forteller videre at Galtalækur har vært utelukkende fang – og – slipp – elv i mange år, og at dette er en av grunnene til at elva huser mye stor brunørret. Vi setter oss godt til rette et stykke fra elva. I en så smal og klar elv, er det veldig lett å skremme fisken. Vi sender Helgi ut først,- han satser på gullhodenymfe og nappindikator. Han kryper sakte ned til elva, og legger seg seg nærmest ned før han begynner å kaste. Det skal vise seg å være vanskelig å få ørreten til å ta denne dagen. Som seg hør og bør opplever vi fire årstider i løpet av den første timen. Alt fra bitende kulde, vind og regn – til blå himmel og vindstille omgivelser.– Typisk Island. «If you don’t like the weather, wait a minute», smiler Kristján i det han drar hetta over hodet og gjør seg klar for et nytt regnskyll. Han kikker stjålet på klokka, den begynner å vise godt over middagstid og hverken Helgi eller Thordur har fått napp. -Jeg stikker og henter pizza til oss, sier han etter en rask beregning av tida. Varm pizza servert på elvebredden høres unektelig himmelsk ut, vi nikker begeistret. En god stund senere er han tilbake. Etter en rask middag, er det Kristjáns tur til å prøve seg. Til tross for sin unge alder har han arbeidet som guide sammen med Helgi i flere sesonger, og kjenner elva godt. Det første strekket fra bilene og ned til den første fossen har Thordur og Helgi fisket på hele dagen, så Kristján går et godt stykke nedstrøms til han finner en større lomme å fiske i. Det tar ikke mange minuttene før den tar nymfa; en flott tre kilos ørret gir Kristján en god kamp før den tilslutt havner i håven. Ørreten settes pent tilbake etter en runde med undervannsfotografering.
– That’s the way to do it, smiler Kristján lurt – og fornøyd.

Thordurs tur
Etter et relativt hardt kjør de siste dagene med elvefiske på dagtid, og Thingvallavatn på kvelds,- og natterstid, har behovet for søvn begynt å melde seg. Vi avtaler en åtte timers natt, før vi skal forsøke oss på elven Minnivallalaekur påfølgende dag. Den sakteflytende, smale elva ligger i skyggen av vulkanen Hekla – rundt en og en halv times kjøring fra Reykjavik. Elva er i hovedtrekk ganske grunn, og vannet er også her krystallklart. I det vi parkerer bilene, peker Helgi på en rekke bittesmå hus ved siden av parkeringsplassen. Det ser ut som små dukkehus,og han forteller at det er alvenes hus. Mange islendinger tror på alver, og de strekker seg ganske langt for å unngå å forstyrre alvene. Helgi og Kristján forteller om veier som har blitt lagt utenfor områder det angivelig skal bo mange alver, og om hus som har blitt flyttet av samme grunn. Vi nordmenn tenker på våre nisser og troll, og nikker delvis forståelsesfullt.Minnivallalaekur krever også sin mann – eller dame – når det kommer til å krype langs elvebredden. Denne dagen lar vi Thordur få starte showet. Både Kristján og Helgi har hatt ganske ålreit fiske de siste dagene, men Thordur har knappest landet én eneste en. Han velger seg først nymfe, men går etterhvert over til streamer. Plutselig smeller det til, og en meget glad islending kjører og lander en flott ørret på rett over 1,8 kilo. Resten av dagen er fisket stille – og nesten hele flueboksen gjennomgåes før vi tilslutt gir oss for kvelden.

Thingvallavatn leverer
Den siste fiskedagen har kommet. Vi tenker høyt rundt frokostbordet, og kommer raskt frem til at vi vil bruke dagen i Thingvallavatn. Samtlige føler at vi ikke fikk brukt nok tid i nasjonalparken, og tankene på skikkelig svær ørret vaker i bakhodet. Etter nedpakk, reiser vi innover til Thingvallavatn. Vi bestemmer oss for å dele oss,- Thordur prøver den samme stranda som sist, mens vi andre forflytter oss til nytt sted. Det er ei lita vik man sannsynligvis ikke hadde tenkt på som noe særlig aktuell, med mindre du er godt kjent i området. Helgi er godt kjent, og sammen med Kristján setter han seg ute på en grønn voll som deler vika i to. Vi ser tydelig at det ligger tykt med insekter på den rolige overflata, og etter noen korte minutter ser vi vakende ørret. Himmelsk! Helgi og Kristján prater hektisk seg i mellom, de plukker i flueboksene sine – og tilslutt kommer de til enighet. Helgi legger ut et perfekt kast med treerstanga. Nå er det bare å vente. Minuttene snegler seg forbi. Ørreten vaker stabilt i sirkel inne i den stilleflytende vika,- det gjelder bare å håpe han tilslutt velger Helgis flue. Plutselig hører vi det spraker på walkie – talkien. En mildt sagt oppkavet Thordur har fått på en ørret, – og «DEN ER SVÆR!». I det vi kommer bort ser vi han fremdeles jobber med å få landet ørreten, og den er riktignok diger. Rett over fem fete kilo veier vi ørreten til når den vel er landet – tatt på enhåndsstang #5. En ubeskrivelig flott fisk, som ble satt pent tilbake i Thingvallavatn.
– Så kan den veie syv kilo neste gang jeg tar den, smiler Thordur.
Med en ekstra spenst i frasparkene blir den nyslåtte rekordholderen for turen med til vika hvor ørreten vaket noen minutter tidligere. Vi er alle spent på om den fortsatt holder på, – og det gjør den. Helgi legger ut et nytt flyt, og vi venter spent. Minuttene snegler seg forbi, han bytter flue og legger ut på ny. Yngve og jeg begynner så smått å kikke på klokka, vi har et fly vi skal rekke – og vår tid på Island begynner å dra seg mot slutten. På et tidspunkt må vi sette punktum, og pakker ned kameraene. Som på kommando – da lokket på fotosekken akkurat er lukket – går ørreten opp og tar flua til Helgi.
–Typisk, smiler Yngve, og flekker opp kameraet på ny. – Denne er enda større, hoier Kristján fra den andre siden. Helgi presser på, og det blir en intens kamp. Han får den helt inn til land, og den er riktignok større enn Thordur femkilos. Den gjør et siste utras, og da spretter flua ut. Helgi står tilbake med et smått skuffet smil på leppene. – Det er en del av fisket, smiler han og vinker farvel i det vi setter kursen mot Reykjavik. Da vi skrur på telefonene på Gardermoen, ramler det inn en filmsnutt som viser en strøken åtte kilos ørret tatt på det stedet vi var kun noen få timer tidligere.

Emneknagg: HerligeIsland.