«The big trouts are waiting.» Den siste setningen i mailen fra vår islandske venn, Helgi Gudbrandsson, dukker opp for mitt indre vi det vi zipper igjen bagen hjemme i Valdres. Den sagnomsuste øya Island er neste destinasjon etter en lang vinters dvale.
Fra Reykjavik kjører vi til stedet vi skal bruke som base de nærmeste dagene: Minniborgir i Selfoss. Dagen avsluttes med kvelds,- og nattfiske i den kjente innsjøen Thingvallavatn. Dette er den største naturlige innsjøen på Island, og den er en del av nasjonalparken Thingvellir. Vi kjører innover i Nasjonalparken med en stadig lavere sol inn frontruta. Det varierte landskapet er ikke som noe annet vi har sett tidligere. Som Yngve ved flere anledninger har sagt: «Det er bare Island som likner på Island». Det varierer mellom store gressletter fylt med beitende sau, til lavalandskap på kun få kilometer. Helgi forteller at rundt tjue prosent av Island benyttes som beite, og at den vulkanske øya huser flere sauer enn islendinger. Etterhvert åpenbarer innsjøen Thingvallavatn seg foran oss, vi kjører et godt stykke innover og kommer til et område som er omgitt av bratte vegger av stein og vulkansk lava. Helgi er en stødig kar, men når det kommer til kveldsfiske i Thingvallavatn er tilogmed han litt ekstra oppstemt. Vi forstår at her kan vi vente oss store ting – stor ørret. Han forteller historier om ti kilos ørret tatt på lette fluestenger – på tørt. Vi blir salige – og skjelvene – og rigger opp alle sammen. Med både fotostativ og fluestenger på slep, går vi ned til en stor strand. Det som normalt ville vært en fin sandstrand, er her en lavasandstrand som til forskjell er helt sort. I den ene vika av stranda kommer det ut en varm kilde som holder over 35 grader. Når dette varme vannet møter det kalde vannet i Thingvallavatn, er det ofte at det oppstår klekkinger. Helgi håper dette er tilfelle, og vil prøve en lett fluestang med tørrflue. Han forteller at mulighetene er gode for at relativt stor brunørret kan vake,- og vi sniker oss på plass. Det ser ut til å være lite klekkinger den kvelden, og vi går over til både nymfe og streamere – før vi tilslutt kaster inn håndkleet for natta. De skyhøye forventningene til at man nærmest bare kan hente seg stor ørret på Island, har blitt justert – fornuftig nok. I bilen på vei ned til camp, snakker vi om mulighetene vi har påfølgende dag, og bestemmer oss for ei lita elv ved navn Galtalækur.
Tre strøkne kilo
Galtalækur er en stutt elvestrekning på tre kilometer. Den er ganske rasktflytende, med små lommer hvor fisken stiller seg opp – ispedd noen små fossefall.
– Denne elva passer ypperlig til oppstrøms nymfefiske og tørrfluefiske, forteller Helgi i det vi parkerer bilene med god utsikt over mesteparten av elva. Han forteller videre at Galtalækur har vært utelukkende fang – og – slipp – elv i mange år, og at dette er en av grunnene til at elva huser mye stor brunørret. Vi setter oss godt til rette et stykke fra elva. I en så smal og klar elv, er det veldig lett å skremme fisken. Vi sender Helgi ut først,- han satser på gullhodenymfe og nappindikator. Han kryper sakte ned til elva, og legger seg seg nærmest ned før han begynner å kaste. Det skal vise seg å være vanskelig å få ørreten til å ta denne dagen. Som seg hør og bør opplever vi fire årstider i løpet av den første timen. Alt fra bitende kulde, vind og regn – til blå himmel og vindstille omgivelser.– Typisk Island. «If you don’t like the weather, wait a minute», smiler Kristján i det han drar hetta over hodet og gjør seg klar for et nytt regnskyll. Han kikker stjålet på klokka, den begynner å vise godt over middagstid og hverken Helgi eller Thordur har fått napp. -Jeg stikker og henter pizza til oss, sier han etter en rask beregning av tida. Varm pizza servert på elvebredden høres unektelig himmelsk ut, vi nikker begeistret. En god stund senere er han tilbake. Etter en rask middag, er det Kristjáns tur til å prøve seg. Til tross for sin unge alder har han arbeidet som guide sammen med Helgi i flere sesonger, og kjenner elva godt. Det første strekket fra bilene og ned til den første fossen har Thordur og Helgi fisket på hele dagen, så Kristján går et godt stykke nedstrøms til han finner en større lomme å fiske i. Det tar ikke mange minuttene før den tar nymfa; en flott tre kilos ørret gir Kristján en god kamp før den tilslutt havner i håven. Ørreten settes pent tilbake etter en runde med undervannsfotografering.
– That’s the way to do it, smiler Kristján lurt – og fornøyd.
Etter et relativt hardt kjør de siste dagene med elvefiske på dagtid, og Thingvallavatn på kvelds,- og natterstid, har behovet for søvn begynt å melde seg. Vi avtaler en åtte timers natt, før vi skal forsøke oss på elven Minnivallalaekur påfølgende dag. Den sakteflytende, smale elva ligger i skyggen av vulkanen Hekla – rundt en og en halv times kjøring fra Reykjavik. Elva er i hovedtrekk ganske grunn, og vannet er også her krystallklart. I det vi parkerer bilene, peker Helgi på en rekke bittesmå hus ved siden av parkeringsplassen. Det ser ut som små dukkehus,og han forteller at det er alvenes hus. Mange islendinger tror på alver, og de strekker seg ganske langt for å unngå å forstyrre alvene. Helgi og Kristján forteller om veier som har blitt lagt utenfor områder det angivelig skal bo mange alver, og om hus som har blitt flyttet av samme grunn. Vi nordmenn tenker på våre nisser og troll, og nikker delvis forståelsesfullt.Minnivallalaekur krever også sin mann – eller dame – når det kommer til å krype langs elvebredden. Denne dagen lar vi Thordur få starte showet. Både Kristján og Helgi har hatt ganske ålreit fiske de siste dagene, men Thordur har knappest landet én eneste en. Han velger seg først nymfe, men går etterhvert over til streamer. Plutselig smeller det til, og en meget glad islending kjører og lander en flott ørret på rett over 1,8 kilo. Resten av dagen er fisket stille – og nesten hele flueboksen gjennomgåes før vi tilslutt gir oss for kvelden.
Emneknagg: HerligeIsland.