fbpx

Fort Hjort!

Bildørene åpnes med største forsiktighet, og vi sniker oss ut. Lyset har akkurat blitt sterkt nok til at vi kan skyte forsvarlig. Kvelden i forveien har vi sett oss ut en post for premieremorgenen; rolig og lydløst sniker vi oss langs jordekanten da ei ku og kalv kan skimtes på den andre enden av jordet.

Grusen knaser under dekkene i det jeg kjører inn på gårdstunet til Stende-familien i Vang i Valdres. Klokka er grytidlige 4, og det er i hvert fall én time før det berømte skytelyset er der. Far Kjell og sønn Øyvind sitter allerede ved kjøkkenbordet og spiser frokost. Gjennom hele sommeren har jeg vært med gutta på fjellet og fisket ørret. Jeg vet derfor at de er meget habile fiskere, men som far sier så “er det jegera mø egentlig e”. Det er ingen tvil om at jaktstart er en spesiell dag i familien Stende.

Jaktradioen står på “scan”, og vi kan høre at laget begynner å bevege på seg. Det er på forhånd enighet om hvor de ulike i jaktlaget skal postere. Vi reiser ut til vår post, Øyvind og jeg, og vi ser med en gang kua og kalven som er synlige på den andre enden av jordet. Vi trekker oss litt tilbake slik at vi er ute av synsfeltet til dyrene. 

Jeger Øyvind er sikker på at vi ikke er oppdaget, men vinkelen vi har på dyret herfra er feil i forhold til bakgrunn og vi må komme oss over på den andre siden av jordet.  Vi kan dermed glemme å komme oss til den posten vi i utgangspunktet hadde sett oss ut. Vi blir enige om at Øyvind skal snike seg innpå dyrene uten meg på slep. 

Gresset er duggvått, og jeg kan se en klar himmel begynne å blåne i det solen står opp. Det går knapt mer enn fem minutter før det smeller skarpt. – Den ligger her nå, kvitterer Øyvind på sambandet. Med raske skritt følger jeg på, og riktignok ligger det en flott kalv i gresset. – Noen ganger er det fort gjort, smiler Øyvind i det jeg står for ham med stor fotosekk på ryggen, og knapt har rukket å flekke opp et kamera. 

Etter dyret er gjort opp, setter vi oss like greit ned for å spise matpakke og ta en kaffekopp mens vi ser sola krype ned dalsidene. – Nå rekker vi å være tilbake til arbeidsdagen starter, smiler Øyvind lurt og ser på klokka. 

Noen ganger er det virkelig “fort hjort”.